om å "finne meg sjæl"

Jeg har den siste tiden stilt meg selv et spørsmål som både er banalt og ubehagelig:
Er jeg i ferd med å miste meg selv – eller har jeg bare outsourcet meg til noen veldig høflige maskiner i California?

Høflige? - jeg vet ikke. Ref min kronikk her:

Det skrives mye om kunstig intelligens og såkalte sosiale plattformer (et begrep som i seg selv fortjener en språkendring). Markedet domineres av amerikanske tech-oligarker med privatøkonomier større enn mange lands statsbudsjett og en politisk påvirkningskraft som får demokratisk kontroll til å fremstå som et nostalgisk konsept. Jeg har lenge holdt Meta på en armlengdes avstand, men nå er det nok. Nok scrolling. Nok stilltiende samtykke. Jeg vil være europeisk – i hvert fall digitalt. 

NRK har fortalt meg veien: 

https://www.nrk.no/norge/slik-kan-du-gjore-deg-mer-uavhengig-av-teknologigigantene-1.17800060

Så, i et anfall av både nysgjerrighet og moralsk inkonsekvens, bestemte jeg meg for å teste noen AI-verktøy.

Oppgaven jeg ga dem var tilsynelatende uskyldig:

«Beskriv en filosofi basert på Thomas Aquinas, G. W. F. Hegel, Jean-Paul Sartre, Roland Barthes og Arne Næss. Hva vil den hete?»

(Filosofer jeg referer til her på min hjemmeside)

ChatGPT (i en mini-utgave), Le Chat, Grok (en litt sliten versjon?) og Microsoft Copilot stilte villig opp. Resultatene var i prinsippet ganske like – som om de alle hadde gått på samme komprimerte idéhistoriske hurtigkurs. Men det virkelig interessante skjedde etterpå.

Jeg tok tekstene, la dem inn i et Word-dokument, og begynte å jobbe videre sammen med Copilot. Sammen er et ladet ord her. For det var fascinerende – og samtidig litt skremmende – hvordan jeg lot meg forføre av oppfølgingsspørsmålene:

Skal jeg skrive det mer sårbart?
Mer bevisstgjørende?
Mer personlig?
Mer vi, mindre jeg?

Plutselig satt jeg der og gjorde nøyaktig det jeg hevder å mislike:
meningsløs scrolling – bare i intellektuell drakt.

Jeg ba – basert på forslag fra maskinen, den om å

• lage sammendrag
• Et manifest
• Et personlig credo
• åndelige erklæringer
• dikt til ungdommen
• forord
• kronikkforslag til Aftenposten, Klassekampen og NRK

Til slutt ba jeg den lage en karakteristikk av meg. I tredje person. Som om jeg selv ikke lenger var til stede.

Og kronen på verket: et livsmotto.

«Fri, men ikke alene — lev slik at verden kan bæres videre.»

«Vakkert. Presist. Litt for presist», skriver maskinen.

For i sum legger ukritisk bruk av AI beslag på enorme mengder energi og naturressurser. Jeg som er så opptatt av nøkternhet, begrensning i uttaket av energi og bruk  naturressurser, av selvstendig tenkning – har jeg nå brukt mer energi på å få en maskin til å speile meg enn på å tenke selv? Har jeg mistet noe av min integritet i forsøket på å forstå den?

Et forslag til en skisse av «min filosofi» finner du her:

P.S. for orden skyld, jeg fikk hjelp av Copilot til å lage denne selvironiske versjonen av mitt blogg-innlegg.

GOD PÅSKE !