Avsnitt 1 Historien om kanarifuglen

Da krigen kom var det eneste enkefru Corneliussen ville ha  med seg da de flyktet, kanarifuglen. "Den er levende - den har et liv" skal hun ha sagt.

I dette huset hadde hun bodd de siste fem årene. Enkefru Eugenie Corneliussen bodde i 3. etasje, enkefru  Martha Bergh bodde i 1.etasje sammen med frøken Hjørdis Erpestad. I 2.etasje bodde herr og fru Christensen med sin datter Bettty.

Avsnitt 2 Venninnene

Jeg ser for meg at enkefruene er venninner i sitt skjebnefellesskap. I mørke høst- og vinterkvelder besøker de hverandre. Ved peisen sitter de og mimrer om sine familieliv; i Oscars gate og oppvekst på Grünerløkka(?). Eugenie forteller om sin mann som drev agentur- og Engrosforretning i tekstilvarer og hadde vært grosserer - og om alle de vakre stoffene han skaffet  til veie.  Kanskje leser de bøker for hverandre -  men når mai kommer, trekker de ut på terrassen til Martha hvor de kjenner duften av syrinene. 

De går rundt i hagen - ser på tulipanene som snart er ferdig blomstret og som nå skal få lov til visne før det tas inn  for å legges i den kjølige, mørke kjelleren hvor pelargoniaene og sommergeorginene sto lagret i vinter. Inneblandt syrinene finner vi rododendronbusker, 

Mot syd er bøkehekken allerede langt på vei blitt grønn. Til venstre - mot øst  finner vi de store  rododendronbedene- i ferd med å springe ut i sin rosa og røde blomsterprakt. Ved siden av har de gjort plass til en liten bringebærhekk og de gleder seg til å smake de sødmefulle og samtidig. friske bringebærene ut på sommeren, da naboene har reist til sine feriesteder. Langs husveggen mot syd er det  store bed hvor rosene og peonene står med sine blomsterknopper klare for snart å springe ut i full blomst. Snart står også sommergeorginene i blomst.

Her finner vi også pelargoniene som er i full blomst; like røde som den jeg plantet på mor- og fars grav her en dag.

Avsnitt 3 Samtalene på terrassen

En lun maikveld kjører jeg tilbake til dette huset på Frogner. Jeg går ut av bilen og kjenner på den rolige stemningen i disse gatene. Det er som jeg har vært her før. Kanskje ikke så rart – det er lett å kjenne seg «hjemme» i dette litt fasjonable strøket. Det er ikke bare det, det er som en gammel følelse av «nyfiken tilhørighet».

Var det slik for 86 år siden? Jeg går forbi huset og titter inn i hagen; jeg synes jeg ser 4 kvinner på terrassen til Martha. 

Samtalen handler om «livet"; om det å stifte familie, oppdra barn – i det hele tatt drive en husholdning og et hjem. Riktignok har Eugenie hatt både husholderske og kokk da familien bodde i Oscarsgate så hun hadde sitt syn på hvordan et hjem skulle se ut både med inventar, orden og gjøremål. Samtalen innholdt også om å kle seg pent og at barna også måtte være "pene i tøyet", gjerne gå i speider'n og lære å spille et instrument.

Kvelden avsluttes tidlig. De unge kvinnene rydder inn serviset og deretter følger den ene unge kvinnen Eugenie opp til hennes leilighet. De går gjennom Marthas store stue med lysekrone over spisebordet, eget ildsted,  en innholdsrik bokhylle og piano. Leiligheten til Martha er på hele 352 kvm og inneholder blant annet 3 soverom, stue og et stort kjøkken med egen  anretning. Fra stuen er det en dobbeltdør mot syd hvor en herskaplig trapp før ned til hagen. 

Før de skilles,  avtaler de unge å ta liten tur ut i gatene.

Avsnitt 4 Tårnværelset

De unge kvinnene møtes utenfor - de tar med seg samtalen inn i den i den fine maikvelden - de snakker fortrolig sammen slike som bare unge kvinner kan - utveksler sine drømmer og legger  planer for sine videre liv.

Her møter de andre som er ute og flanerer -ingeniører, leger og advokater og også grosserere sammen med sine hjemmeværende koner. De møter unge studenter som fortsatt bor hjemme hos sine foreldre eller skal hjem til sine egne hybler eller studenthjem. De er på nikk med noen av dem, men det hender de uforvarende "slår blikket ned" - de føler seg ikke helt hjemme i dette strøket. Ved Kirkeveien vis a vis Vigelandsparken snur de og vender hjemover. De skal tidlig opp for å stelle til frokost for sine respektive husfruer.

Hjørdis låser seg inn hos Martha, den andre går videre opp trappene til tårnværelset. Hun tenker på alle rådene hun har fått, omsorgen fra Eugenie som selv ikke har noen datter, men en sønn hun er stolt av.

Avsnitt 5 Drømmer og tilbakeblikk 

På slike kvelder sniker hun seg ofte opp til tårnterrassen. Hun ser sydover til Nesoddlandet. Der ute jobber hennes kjæreste i landhandelen på Hellviktangen.

Hun tar han med inn i sine planer og drømmer.

Hun snur seg og ser landskapet omkring: i vest er Ullernåsen, så kommer Røa med Sørkedalen. Deretter Holmenkollåsen og Vettakollen. Nordøstover ligger Maridalen hvor hun var på utflukt engang - og Grefsenåsen. Hun legger merke til Grefsen kirke som er under oppføring.

Hun stopper opp og ser enda lenger, til Åsnes med Kjellmyra hvor hun traff sin kjæreste og hvor hennes mor nå bor.

Tidligere denne dagen hadde hun fått et brev. Det var adressert til Eugenie Corneliussen og avsender var Holdis Henriksson. Det var merket med en liten «I» nederst på venstre side av konvolutten.

Holdis skriver at hun har hjulpet til med høne-slakt og baking på Sararud og i ledige stunder strikker hun på en genser som Astrid som skal få til sin 9 årsdag. Theodor er som vanlig mye på farten i Kaffegata på Flisa eller en tur ned på togstasjonen hvor han ser hvem som kommer og hvem som drar. Hun forteller at hun har vært og besøkt sine foreldre i Possåsen og hun hilser fra Hulda – hennes barndomsvenninne som skal bli en av de aller siste fastboende i Possåsgrenda på finnskogen.

Hun legger seg. Sengetøyet er nyvasket og rullet. Hun føler seg som en prinsesse under den gode dynen og de store putene – slik et av hennes barnebarn  beskriver det mange år senere når hun overnattet hos farmor - et kjært minne.

Hun tar fram «barndomsbønnen» og leser:

Kjære Gud jeg har det godt

Takk for alt som jeg har fått

Du er god, Du holder av meg

Kjære Gud gå aldri fra meg

.................................

Avsnitt 6 Møtet i Vigelandsparken

Nok en gang er jeg tilbake i dette strøket - plastret både her og der; jeg har vært hos hudlegen. Nå er det i slutten av mai.

Jeg går forbi Colosseum kino hvor jeg sammen med mor og far og kanskje min søster Anne, så Lawrence of Arabia, Ben Hur og  The Sound og music. De danske "Far til fire" filmene måtte vi også ha med oss.

Jeg går videre ned til Frogner Stadion.

Her prøvde vi oss med våre lengdeløpsskøyter og hadde Per Ivar Moe i tankene da vi skled bortover den superglatte isen. Det hele ble veldig virkelig da Per Ivar Moe og Lasse Efskind skled forbi oss; Lasse Efskind som noen år senere skulle bli en sterk kritikker av kommersialiseringen av idretten med fokus på de uheldige sidene. Hva er det vi har mistet under kommersialiseringens åk?

Her hadde vi våre friidretts-gymtimer. Jeg husker gymlæreren, en myndig og god person med gode øyne. Jeg kan huske jeg gjorde en brukbar 3000 meter til amatør å regne.

Jeg går videre ned gjennom tennisanlegget. Her spilte jeg et par Oslo-mesterskap og andre turninger, men jeg ble aldri noen god tennisspiller. Jeg forsøkte å få til servene og backhanden som Rod Laver- venstrehåndsspilleren  - men den gang ei.

Jeg kommer  inn stien fra tennisanlegget i retning  broen med alle skulpturene 

- der ser jeg meg selv sammen med mor og min søster.  

Her er også Birgit og Torleif – fars barndomskamerat fra de årene han bodde hos sine tanter og onkler.

Det er mai 1954. 

Hva tenker far på når han tar denne filmsnutten av sin barndomskamerat med meg på armen. Jeg blir 3 år denne høsten - like gammel som da far ble satt bort til sine tanter og onkler. 

I bakgrunnen skimter jeg to kvinner en ung og en gammel. De ser på hverandre og nikker «alt bra så langt» før de vender veien hjem igjen opp Kirkeveien og deretter svinger de inn Munthes gate. De andre går til Frognerdammen hvor de tar den lille båten som var der på 50-tallet. På veien hjem kjøper de is ved isboden til FROGNER IS som står ved inngangen.

Selv ser jeg meg selv gå videre inn i Gyldenløves gate og ned til Behrens gate, Skovveien så til Solliplass og Parkveien hvor Oslo Handelsgym ligger. På mitt russekort hadde jeg følgende "slogan" i 1971:

«Livet er enkelt bare du tror det»

Are we human or are we dancers 

(Human)

The Killers på spotify:

https://open.spotify.com/playlist/3YPiIfmv8JviMfmUKpub75?si=e7e0e3eeb6b34efa

DEL II

Hva snakker de om

Fredagen før pinse hadde vi besøk av mine fettere og kusiner på Fjeldheim. Vi snakket mye om min fars skjebne og jeg går tilbake til Vigelandsparken -  min nysgjerrighet er vekket på nytt. 

Se

Appendiks

Det er min Tante på -95 som er utgangspunktet for historien om "jeg begynner å forstå min mor" . Uka før påske besøkte jeg tante Astrid. Hun har en fantastisk hukommelse og vi har besøkt henne flere ganger de siste 2 årene. Før påske forteller hun historien om Kanarifuglen og fru Corneliussen som mor hadde fortalt henne. 

Jeg  hadde for noen år siden fått vite at mor jobbet som husholderske i en leilighet på Frogner  i Oslo. Via Oslo adressebok fant jeg enkefru Corneliussen boende i dette huset. Under arbeidet med denne historien tok jeg i parallell kontakt med den i familien som hadde snakket mest med mor de siste årene. Hun kunne bekrefte adressen til dette huset og at mor hadde bodd der noen år. Min tante fortalte også et par andre historier som underbygger at mor hvor en "morsom" dame - slik hennes mor var. Det hadde jeg fått vite av en eldre dame som bodde i Järpliden og kjente mormor.

I samme samtale fikk jeg også vite at Torleif var en barndomskamerat fra Ranum, en hyggelig kar som var mye på ski i marka og som jeg gjerne skulle ha vært bedre kjent med. Med det har en ny, liten  verden åpnet seg for meg "livet i Ranum".

Epilog

Hvorfor skjuler hun sin tilstedeværelse når hun gjennom sin klesdrakt og adfærd viser sin personlighet på denne adressen?

Det er en rettskaffen kvinne - lover og regler skal følges.

Hun ligner sin mor....

forts. 

Videre til: