Kråkene

 På kirkegården rett ved der jeg bor, holder det til en kråkegjeng. Av og til har de "kråke-ting" i noen høye bjørketrær rett ved der jeg bor.  Slik også  sist  uke.  I de siste stråler fra ettermiddagssolen  samles de. Hva gjør de; er det for å ta en oppsummering av dagen med sjefen på topp, eller er det de  kjekke gutta  som samler seg etter dagens gjøremål og lek slik jeg opplevde de sist vinter.  

Historien er slik.

En dag jeg var på  vei hjem fra dagens innsats på frivillighetssentralen, la jeg merke til at flokken kretset og hadde de gøy i vinden rundt spiret på kirken. De koste seg i de kraftige vindkastene fra sør. Når en av de fikk satt seg på spiret forsøkte de andre straks å jage den bort. 

En morsom opplevelse. 

"Et offer for mobbing og kanskje misunnelse", undret jeg.

 Før jeg gikk ned stien til veien der jeg bor, snudde jeg meg for å se om de fortsatt holdt på. Det gjorde de. Dette må jeg forsøke å forevige, fant jeg ut. Jeg skyndte meg hjem etter kameraet og vendte tilbake. Nå satt de i de nakne bjørketrærne og hvilte seg. Var de ferdig med leken? Nei da, de lettet da jeg kom nærmere og fortsatte med leken. De holdt på lenge og i flere omganger, og  jeg  fikk tatt noen bilder av de. Det virket som den gjeveste plassen var på basunens topp.

Den smarteste av de, brukte nebbet til å huke seg fast ved landingen i den kraftige vinden.

Det er tydelig for meg at dyrene ikke bare deler "basis egenskapene" som å innta næring, reprodusere seg, oppfatte hva som skjer - reagere og bevege seg ut fra dette - med menneskene. 

De kan leke, utfordre og løse kompliserte oppgaver.