Sykkelturen

Avsnitt I Minneord

 Etter å ha gjort seg ferdig med sitt oppdrag på Sømoen, setter Ole seg på sykkelen for å se etter sin bror Johan; han skulle jo ha vært her med et lass med materialer. Han får sykle innom Sønsterud for å høre om noen har sett ham.  

På den korte veien opp til Sønsterud, tenker han på sin bror August som døde på Rikshospitalet sist vinter. Det var lungebetennelsen som tok ham. 

I Glommendalens social-demokrat  11, januar 1915, fant Ole følgende artikkel som gjenforteller de minneord som   Ole O. Lian holdt. Denne avisen har han tatt godt vare på.

Ole O. Lian var ikke en hvem som  helst. Han omtales som Landshøvding og Samlingsmann. Han bygde opp LO-organsasjonen og var leder der i nesten 20 år fra 1903.

I norsk biogafisk leksikon står det bla.:

Hans balansekunst viste seg tydelig i prosessen som resulterte i Arbeidstvistloven av 1915. Han godtok og bidrog til å utforme planene om en offentlig meglingsinstitusjon og en særskilt arbeidsrettsdomstol. Han godtok også tvungen voldgift i rettstvister, men gjorde motstand når det gjaldt interessetvister og altså arbeidskonflikter. "Hele fagorganisationens indflydelse hviler paa retten til streik," sa han. Lian samarbeidet også med NAF både om en protest og et alternativ til lovforslaget. 

Til historien om August,  hører også med at han bidro først og fremst i det praktiske komitèarbeidene på Stortinget. 

Om  "de frø han har vært med på å så", finner vi flere omtalt  i boka "Det røde fylke".  Han var en drivende kraft til å bygge opp arbeiderbevegelsen i Solør og Hedmark og var den  første stortingsrepresentanten fra Solør fra arbeiderbevegelsen. August var en flere  "fotsoldater" for arbeiderbevegelsen. 

Følgende utklipp fra boka "Det røde fylke" illustrerer hans pågangsmot: 

I 1909 ble August den første stortingsmann for  Arbeiderpartiet i Hedemark (Hallberg x). 

Avsnitt II Sønsterud gård

Det kan være at Ole sykler denne veien opp til den romslige gårdsplassen i 1915, men mest sannsynlig tar han veien  som går  inn mot  finnskogen og Sverige. (Den går utenfor høyre bildekant.) På veien videre mot Ranum kommer han nok denne  veien. (det hører vi mer om senere.)

Møtet med Bjørnstjerne Bjørnson og politisk brytningstid

På veien inn til romslige gårdsplassen bak hovedbygningen, tenker Ole på at her har hans far vokst opp.  

Plutselig fikk han et bilde på minnet  den gangen han og broren August ble med faren til  et møte hvor Bjørnstjerne Bjørnson skulle tale. Året var 1884 en søndag i september;  Ole var 7 år - broren August. 15 år. Den romslige gårdsplassen var full av folk. Rundt langs husveggene, blant trærne og nedover langs veien med skigarden var hestene  med sine ulike kjøredoninger bundet opp. Det var alt fra enkle karjoler til gigg, firhjulede triller og kalesjevogner. Folk hadde kommet fra nær og fjernt, ja helt fra Gudbrandsdalen og Østerdalen. Møtet varte visst i 2 dager. 

 Dette var i de politiske brytningstidene i 1880-årene og det var sentrale folk fra Venstre som hadde innkalt. Venstre ble grunnlag i januar samme år. Venstre hadde ved valget i 1883 fått  60% av stemmene. De var opptatt av  forhold som  parlamentarisme og folkestyre med stemmerett også for "lavere samfunnsklasser" . Dårlige levekår og sosial nød var de også opptatt av å gjøre noe med.

I skogbygdene var kampen mot "restene" av embedsmannsveldet og  byprivilegiene  med trelastkjøpernes dominans i prissetting av tømmer viktig.

Dette har jeg tidligere skrevet om i:

Hvordan opplevde guttene denne store samlingen av folk? 

 Nå vet vi at både Ole og hans bror August var av den rolige og vennlige typen. For August på 15 ser jeg for meg at den første politiske gnist blir tent. En ting var bøndenes store engasjement for en bedre politisk håndtering av deres utfordringer.  I tillegg har han begynt å forstå konsekvensene av de brutale og uregulerte forretningssmetodene som skogspekulasjonene som gjorde seg gjeldende i siste halvdel av 1800-tallet,  I "Klondyke-stemningen"  om Solørs  "Grønne gull" var det lett å gjøre feil disponeringer med  alvorlige konsekvenser.  Hans egen familie ble rammet av dette.  

For Ole var det annerledes. Han syntes det hele var litt skummelt. Det var en intens og amper stemning blant alle de - i hovedsak voksne mennene i sine formelle, mørke klær.  I Åsnesboka står det:

"den politiske lufta var ladd. Når slike toppfigurer møttes til strid, vart det strid òg, ein strid som setter bølgjer etter seg i lange tider framover i distriktet.»

Blant alle mennene ser Ole sin fetter Jon som er 20 år eldre. Det er lett å få øye på han. Han er en stor, ruvende skikkelse som går rundt og hilser på andre folk av sin stand. Det er han som nå eier Sønsterud. (bildet under er tatt noen år senere., Jon og Hanna giftet seg noen år senere).  

Bildet over viser han røslighet. Det er lett å forstå at han ble valgt til å bære "barfotbanneret" da 10.000 bønder samlet seg i Oslo 17.mai 1881 for en politisk markering. Dette var samtidig med avdukingen av Wergelands monumentet hvor Bjørnstjerne Bjørnson holdt en flammende tale. c)

Ole, går nedover langs gårdsveien mot jordene og hilser på hestene. Han stopper opp ved en flott dølahest med en fin vogn bak. Kusken - en hyggelig gudbrandsdøl dukker fram og lar han hilse på hesten. Ole får også sitte oppe på kuskesetet i den tospente kalesjevognen. En flottere hest og vogn har han aldri sett- en dag skal han skaffe seg en slik kjøredoning – i hvert fall en dølahest.

Avsnitt III Tilbake i 1915 -

Ole triller sykkelen inn på tunet på Sønsterud denne fine sommerdagen. Sønsterud er fortsatt et bygdesentrum med komunnestyresal og andre kommunale funksjoner, gjestgiveri. bank og nå et nytt aldershjem.  Det er mange mennesker tilstede. Ole kjenner også denne gangen på en politisk ladet stemning, men den er annerledes og mer sammensatt. Det er herredstyremøte denne dagen og på dagsordenen står «Hvordan kan kommunen bistå i en bedre skogforvaltning og drift av skogen i Åsnes». 15 år tidligere var dette en av hovedsakene til August da han ble valgt inn i kommunestyret og etter hvert ble ordfører.

For å forstå politikernes ønske om å bistå og involvere seg, må vi forstå den komplekse produksjonsprosessen for tømmer rundt hundreår-skiftet. Dette blir samtidig et innblikk i mine forfedres og -mødres historie og med det, plattformen for min egen historie.

Utfordringene er knyttet opp i den lange og sammensatte «produksjonsprosessen det er å få levert tømmer til trelasthandlerne, sagene og cellulosefabrikkene i byene. I de første 10-årene av 1900-tallet var den full av uforutsette hendelser som kunne ha fatale konsekvenser for både skogeier og skogsarbeider.

• Produksjonsprosessen varer et år. Etter at sluttoppgjøret for årets tømmersalg er avsluttet ved St.hans, starter forhandlingene om kjøp og levering av tømmer for det neste året.
• Internasjonale og nasjonale politiske og økonomiske konjunkturer kunne uventet slå inn.
• Næringen er i stor grad basert på kreditt. Skogeierne låner penger til driften, skogarbeidere handler på krita til lønna blir utbetalt.
• Bakteppet for herredstyremøtet, er bla å unngå "skog-slakting" og de voldsomme streikene og lock-out'ene som det er flere eksempler på i starten av 1900-tallet i Åsnes og nærliggende kommuner.
• Uttaket av tømmer fra skogene var avhengig av godt vintervær for tømmerhoggerne og for tømmerkjørerne som skulle frakte tømmeret til elvene. Fløterne var avhengig av passelig med nedbør som ga god vannføring i alle elvene som til slutt førte ned til Glomma
• Husmenn og leiledninger var ofte i en konfliktfylt situasjon med bonden. De var på en måte faste arbeidere. Som regel hadde de fortrinnsrett til arbeidet på gården og i skogen brukene var underlagt (Hallberg, 1999). Dette gjorde skogsarbeiderne underleggende ift skogeieren som visste å utnytte dette. Dessuten var det ofte en kulturell nedarvet "ovenfra og ned"- holdning.
• Kommunen kunne også bestemme hvem som skulle få være med i skogsarbeide i bygda; Innenbygdsboende eller arbeidsfolk utenfra

Alle grupper søker politisk og økonomisk støtte til trygge låneordninger og organisasjonsformer; trelasthandlere, skogeiere og skogsarbeidere søker sammen til sine respektive organisasjoner, men organisering av denne virksomheten i en periode da det er gode tider for næringen er ikke lett, verken for skogeiere eller arbeidsfolk.

Samtidig er det gode tider for skogbruksnæringen i Norge. Krigen ute i Europa har nå snart vart et år og det skaper  en (voldsom )»pengeflom» som "flyter innover" bygdene ifølge Paul Hallberg (1999) Dette kommer til uttrykk gjennom levesett og rikdom både for skogsarbeideren og skogeieren.

På tunet er det oppglødde skogspekulanter, spente skogeiere og skogsarbeidere. 

I gruppen med skogeiere og  spekulanter ser Ole Sigurd Svenneby.  De står og beundrer bilen han kjøpte i 1913 , en Adler - den første bilen i Våler. Mer om hans virke som skogspekulant skal vi høre om senere. Her finner vi også Theodor som eide gården mor vokste opp på.

Skogsarbeiderne er en sammensatt gruppe. Det er hoggere som ofte er bundet opp til sine små bruk og har en arbeidsrett og  -plikt over bonden. Det er arbeidsfolk uten et småbruk å kunne livnære seg på i de tider det ikke var arbeide å få. Det var tømmerkjørerne, ofte med en litt høyere status enn de andre. 

Fløterne står samlet for seg. De er mer sammensveiset gjennom det tette samarbeide de har gjennom fløting av tømmeret nedover strykene i Flisa eller å få fram tømmeret langs små elver som feks Krokåa  som fører ned til Flisa elv. Dette arbeidet ble nok utført av "bakendkarene" som hadde lav status blant fløterne men samtidig hadde mye høyere status enn gårdsarbeiderne i bygdene.

Det var nok dette som var utgangspunktet for at det i 1913 ble inngått en «mønsteravtale» for Flisa-fløtingen i Åsnes.  Avtalen skyldtes kombinasjonen av politisk og faglig styrke. (Hallberg, 1999). Den omfattet 900 fløtere og innebar blant annet,  fast daglig arbeide på 9 timer og en lønnsøkning på 30%. (Hallberg, 1999). 

Skogsarbeiderne - disse "villmarksmenn" hadde en tydelig status blandt folk i bygdene, "og det var ikke så rent lite heroisering og romantisering av livet ved stubben, på tømmerlasset, i fløterelva, i tømmerkoia og ved nyingen i). Noen skogeiere bodde tidvis blant skogsarbeiderne i koiene og hadde jaktkamerater blant de. Den største hederbetegnelse skogeieren kunne få av arbeiderne sine var å bli betraktet som "en av dem".(Halberg 1993.)

i) Nying er en type stokkild som bestod av en eller flere horisontale og paralleltliggende stokker, tillagt og nørt opp slike at det gløder lenge, helst natta igjennom. ..»Nyingen fungerte som bolig. Skogsarbeidernes nyingsminner er ubetinget positive. Fløtingen var høydepunktet i arbeidsåret. Det var det som var "livet på Finnskogen» uttalte Flisafløterne i Solør. (Halberg 1993) 

Skogsarbeidere og Finnskogslekt

I litteratur om finnskogen står det:

" I grenseområdene øst for Glomma, det vi i dag kaller "Finnskogen", beholdt derimot skogfinnene sin egenart lenger. Der var det nemlig såpass mange skogfinner, og såpass øde og langt til de norske bygdene, at man klarte å beholde en egen skogfinske kultur til inn på 1900-tallet."

Blant disse legger Ole merke til en kraftig kar. Ole kjenner han ikke - han blir først kjent med ham noen år senere.  Men jeg vet hvem det er. Det er Henrik Tomasson Lehmoinen x), morfar til Inger - min mor.  Han ble født i 1867 og i 1915 var han 48 år.  Bildet er mest sannsynlig tatt rett  etter frigjøringen fra 2. verdenskrig, da er han  78 år.

Selv om Henrik bodde på svensk side av grensen så jobbet han for det meste på norsk side, slik hans sønn Tomas Henriksson Lehmoinen - min mors onkel;  gjorde noen år senere. Under ser dere en kvittering for utført arbeidet av Tomas på -1920-tallet.

Også min morfar jobbet i disse skogene. Mens Tomas jobbet for Glommen, så jobbet Harald Johansson for Gravberget skoger.  Også han stammer fra finsk slekt.  Gjennom lokale, kunnskapsrike slektshistorikere, så kan  hans slekt spores tilbake til  Løvhaugen:

Morfars slekt kan vi føre tilbake til Løvhaugen. Her vokste min 3.tippoldefar opp og jobbet noen år før han dro videre nordover for å etablere sitt eget bruk, Ole Danielsen Løvhaugen Raisäinen født i 1747 døde i 1811. Gården var Pekkola, en gård som må ha ligget veldig flott til på toppen av Løvhaugen.

Det er fristende å følge min morfar, grandonkel og oldefar inn i deres hverdag som skogsarbeidere. I ukesvis var de på hogst  på skauen.  

"Skogsarbeidernes forhold til koielivet var et paradoks. På den ene siden kameratskapet og romantikken, på den andre siden den kuldegufsende og helsetruende virkeligheten. De materielle forholdene ved koiene var uttrykk for klassesamfunnet". "Vi vart itte betrakte som menneskje, vi bære eksisterde", uttalte Einar Adolfsen i Åsnes; fra Posåsen.

Vi kan lese videre fra Halberg:

"Arbeiderne kom trette og slitne hjem til iskalde hytter, som ved fyring ble fulle av sur røyk og under koking fikk man askebiter og drypp fra våte klær blandet med maten i stekepannen. Om kvelden la man seg fullklædd på briskene med barkvister under sig - inntil man efter et par timers søvn frøs op og måtte legge på varmen. Og hestene stod med isdangler i màn, hale og hovskjegg.(Sønnik Andersen).f)

Jeg tror mine slektninger klarte seg bra.  Det er meg fortalt at Tomas var en svært glad og sosial kar som ofte tok en trall når det bød seg en anledning xx). Jeg ser han for meg underholde i de svært trange  og overfylte tømmerkoiene de overnattet i- kanskje med en god historie/skrøne eller to om skogeierne. Om Harald min morfar har min kusine i Sverige fortalt at han hadde et "glimt i øye" og at  han deltok på "gym-timene" som ble arrangert for innbyggerne i Bograngen. 

Jeg avslutter denne gang med et sitat fra Carl Jularbo (gjenfortalt av Paul Halberg) fra sine besøk i den vakre skoggrenda Järpliden i grensetraktene i de svenske finnskoger sommeren 1913. Grenda hvor min mors slekt stammer fra.

«Det var i denna underbara trakt med sina berg och skogar och trolske tjärnar som jag fick inspirasjonen till «Livet i Finnskogerna». Men det var ej bara naturen som overväldigade mig utan även den idoga befolkningen. Värmländingarne äro ju världsbekanta för sin glada stolthet, sine gode hjärtan, sin blodfullhet och sin lekande begåvning. Dessa deras charmfulla egenskaper ha säkerligen fötts under inflytande av de djupa skogarna, de blånande fjällen och de vackra sjøarna. Allt detta samverkande till att framkalla min intensiva inlevelse i den förtrollande värmlandske naturen och dess ogripbara skira skönhet. De käcka bönderna, de vackre och ljuvliga värmlandskorna, de käcka drängerna, de täcka pigorna – allt förenade sig til «Livet i Finnskogarna».

x)  Bruk og utvikling av slektsnavn  på finnskogen er en sammensatt "greie". Fram til omkring 1900 ble farens fornavn som regel brukt som etternavn med tillegg "- son" på svensk side.  Fra min oldefar Henrik Mortensson, fikk min mormor og min grandonkel og deres  søsken etternavnet Henriksson.  Da Tomas Henriksson giftet  seg med Hulda Martinsdatter (født 1913 og venninne med mor) brukte han navnet Tomas Henriksson Lehmoinen. Mao han framhevet tilknytningen til sin finske slekt. Slik har jeg tillat meg og sette til navnet Lehmoinen til min oldefars navn.  Lehmoinen-navnet har jeg i tillegg med god hjelp fra "ekspertisen" i Solør kunnet spore tilbake til både Järpliden og Medskogen.

Samlet har min ekspertise i Solør også kunne dokumentere andre finske navn i slekten.  Jeg har tidligere skrevet:

"Videre bakover i slekten finner vi finske navn som Vetelänien og Hämäläien. Lengst tilbake finner vi Johan Jönsson Vetelänien, født i Vahanka, Rautalampi i Savolax i 1610 og døde i 1674 på Gammelgården i Medskogen. Kona Anna Olofsdottir Lehmoinen, var født i 1615 og døde i 1674. 

xx) Selv sitter jeg med to små bøker hvor Tomas har skrevet ned dikt og tekster i og som han har framført. Boka inneholder noen kakeoppskrifter, antagelig hans favorittkaker som han kan ha fått  fra sin mor eller min mormor - hans søster som var den som jobbet mest ute  i  finnskogen og på bygdene, som bakstekone.

Tilbake til det sosial-politiske klimaet på tunet til Sønsterud gård den dagen Ole - min farfar står og ser etter sin bror som er lasskjører for nærområdet

Den spente og sammensatte stemningen Ole opplever på Sønsterud er preget av mange konfliktfylte forhold. Hvis vi strekker tiden fra begynnelsen av 1900-tallet fram til den 2.verdenskrig, så er denne perioden preget av mange skarpe konflikter, streiker og lockouter; samt oppturer og kriser i skogbruksnæringen.

Blant skogsarbeiderne er det et sterkt behov for

• forutsigbarhet mht dekke av primærbehov for mat og husvære for seg selv og familien
• fastsettelse av rimelig lønn
• menneskeverdige arbeidsvilkår

Gårdsarbeidere og tjenestefolk var vanligvis ansatt på årsbasis. Fra gammelt av markerte faredagene 14. april og 14 oktober ansettelsene på gårdene. Det kunne være nedverdigende å falby egen og ofte hele familiens arbeidskraft.

Både gårds- og skogsarbeidere arbeidet etter individuelle kontrakter, enkeltsmannskontrakter. Innholdet i enkeltmannskontraktene var vidt forskjellig fra gårdsarbeid og skogsarbeid. Gårdsarbeiderne ble ansatt for en tidsperiode, skogsarbeiderne leid inn for å utføre en nøyaktig definert arbeidsmengde. Dette fungerte som regel brukbart i gode tider, men i sesonger med dårlige tømmerpriser kunne det være vanskelig. Akkorden ble i lagt ut på auksjon, og arbeidsprisen var hemmelig. Arbeidsprisen ble presset nedover.

Basert på Halberg bøker har jeg dratt ut noen elementer som ligge til grunn for den sammensatte stemningen på Sønsterud denne sommerdagen juni 1915

 A. Kultur og individ

• En patriarkalsk kultur/ukultur
• En over 100 års tradisjon og kultur i skogspekulasjon
• Enkeltmannskontrakter med skogsarbeidere (akkord)
• Heimstadretten
• Fortrinnsrett for stedets egne arbeidere til skogsarbeid bygde på gamle tradisjoner, og hadde blant annet bakgrunn fra heimstadsretten i den gamle fattigloven om hvordan goder skulle fordeles.

B. Kamp om organisering

i. Organisasjonsretten

Hallberg(1993): Organisasjonsretten, som stort sett var akseptert ellers i samfunnet, gjaldt fortsatt ikke for skog- og landarbeidere. De som viste politiske og faglig engasjement i 1920 årene risikerte fortsatt å miste jobben. Mange torde ikke å være med på faglige drøftinger. De flinkeste ble budt ekstra lønn hvis de tok avstand fra organisasjonsarbeid. Mange av de nye avdelingene valgte derfor sine fremste tillitsmenn fra andre yrker enn skogen.

ii. Maktkamp på ulike fronter

• Maktkamp mellom LO med Skog og Land og skogeiere/de borgerlige gjennom deres «frie og upolitiske» organisasjoner
• Samarbeide mellom skogeiere og skogsarbeidere - Bygdefront mot industrien. De hadde felles interesser
• Skog og land ble sett på som en utenforstående fremmed partsorganisasjon som uten rett blandet seg inn i det tradisjonelle og individuelle kontraktsforholdet mellom arbeider og arbeidsgiver. «Skog og Land skapte hat og splittelse mellom mennesker som var i samme båt, hevdet de "frie".

Sammenslutningen av "frie organisasjoner"  i Solør fikk navnet Landmennenes økonomiske forbund og hadde som mål og å være en upolitisk organisasjon for alle bønder, skogeiere og deres arbeidere

C. Partipolitisk situasjon og tilhørighet

Skogsarbeidernes politiske situasjon i 1924 var forvirrende. Stort sett var skogsarbeiderne fordelt på fire partier. Radikale folkeparti, som arbeiderdemokratene kalte seg i 1921, var et borgelig parti som ofte stemte sammen med venstre, Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti fra splittelseåret i 1921, kalte seg selv sosialistisk og stod på stø demokratisk grunn. Det Norske Arbeiderparti, og Norges Kommunistiske Parti som ble stiftet etter splittelsen i 1923, hevdet begge å være revolusjonære.

D. Politiske strømninger nasjonalt og internasjonalt

Blant skogsarbeiderne sto sosialismen sterkt i Solør, det gjorde også kommunismen. Skogeiere og bønder var knyttet mot Venstre og de borgerlige. På 30- tallet slår også fascistiske strømninger inn. Samlet-  strømninger som både det enkelte menneske og organisasjoner blir preget av.

Et par historier om konfliktene hentet fra Hallberg(1993)

«Konfliktene i skogen gjenspeilte seg i bygdelivet.

«Konfliktene i skogen gjenspeilte seg i bygdelivet. I Solør (og Trysil) var man enten «Judas eller «strant. Skolebarna hadde de samme rollene i frikvarterene og på skoleveien. Skogkonfliktene angikk også deres liv. Barna sloss sine blodige slagsmål på foreldrenes vegne. Ideologien var som regel knyttet til familie og lokalsamfunn. I praksis be det ofte til at røde og gule kontrollerte hver sine grender, men skolebarna kom som regel fra flere miljøer. De røde og gule grendene hadde blant annet hver sine forsamlingshus hvor de arrangerte møter, konferanser og fester. Infiltrasjon var en del av spillet. I splittede grender fantes det to forsamlingshus.

Frontene viste makt ved å oppsøke «fiendtlig» område. Slike besøk ble oppfattet som provokasjoner. På danselokalene skjedde oppgjørende med tørre never, men sykkelkjeder var også et mye brukt verge. Enkelte ganger ble det brukt kniv i oppgjørene mellom gule og røde. De alvorligste sammenstøtende endte i retten.

Men koiene, derimot fungerte som en slags «demilitarisert sone». Røde og gule i samme koielag forekom ofte, men samkvemmet der førte sjelden til strid. Det hadde sammenheng med de spesielle koienormene som fortrengte alt kontroversielt.

Slaget ved Tangen bru

Slaget ved Tangen bru ved Vermundsjøen i juni 1931 var ventet både av politiet, og bygdefolket skriver Halberg. Konfrontasjonen skapte usedvanlig oppmerksomhet. Erling Skogheim fra Åsnes forteller:

«Vi var flere hundrede som kom for å gi de organiserte fløterne sympati og støtte. Folk kom fra Peistorpet, Posåsen, Kjellmyra og mange andre plasser. Det gamle fløterlaget kastet streikebryterne i sjøen. Men så begynte steinkastingen. Lensman Tårneby ble slått bevisstløs. Etter at politiet avfyrte en rekke skuddsalver i lufta, ble demonstrasjonen oppløst. Det gamle fløterlaget fikk tilbake arbeidet etter betingelser laget selv fremsatte.

Var min farfar, morfar og grandonkel tilstede ved" dette slaget"?

Min grandonkel Tomas Henriksson Lehmoinen(24 år i 1931) var nok opptatt av det frie livet det er å være skogsarbeider og bo på finnskogen. Han er i sin beste alder og gjør nok en god akkord når tømmerprisene er gode. Når han ikke jobber som tømmerhogger skaffer han seg arbeide på brukene i Possåsen, Järpliden eller nede ved Vermundsjøen. Jeg tenker at hans lynne som finnskoging og tømmerhogger gjør at han ikke bryr seg så mye om politikken. (jeg har heller ikke funnet spor av det i hans families dokumenter eller fotoalbum). Det samme tenker jeg gjelder for min morfar Harald Johansson (32 år) som bor i Bograngen i Sverige. 

Min farfar jobbet som selvstendig håndverker og hadde i tillegg småbruket Sararud som han driver sammen min bestemor. Min far er da 20 år og bor mest sannsynlig fortsatt hjemme sammen med sin bror Henry som da er 11 år. De hjelper til på bruket, og far mener jeg også jobber hos den lokale kjøpmannen på Kjellmyra. Astrid (min tante) er et år gammel. Jeg tror verken farfar eller far var til stede. De ser på seg selv som «selvstendig næringsdrivende» tror jeg. De distanserte seg nok fra konflikten på Tangen bru. (Dessuten var de jo av gammel Skogeierslekt?). Det hører også med til historien at farfar bidro med startkapital til fars første butikk på Kjellmyra et par år senere.

Ole er glad for han er selvstendig næringsdrivende og har et selvstendig ansvar og frihet for familiens økonomi. Det er gode tider for snekkere i denne dyrtiden tenker han når han triller ned veien fra Sønsterud og tar inn på veien mot Ranum. Hjemme på Saraud har han to kuer som gir to kalver hvert år. De har griser og høner samt fôr til kyra. De er selvforsynte med poteter og grønnsaker.

Avsnitt IV Østby gård, Åsnes

Det er 15. august -25 og vi står utenfor Østby gård i Åsnes. Vi - det er meg og min fru og min fetter og hans samboer fra Åsnes. Etter å ha besøkt tante Astrid i Eidsvoll, bestemte vi oss for å ta en tur til Ranum og Solør. Etter gråvær og regn tidligere på dagen, ble det fantastisk ettermiddag og kveld. Underveis avtalte vi med Ole og Bodil å spise på «Søstuen 2280» en veldig hyggelig kafè som er en del av gårdsanlegget på Østby. (Jeg må skyte inn at det ga meg en god følelse av å sitte her og høre solungdialekten rundt meg. Det skulle være konsert på Søstuen denne kvelden og tunet på Søstien fyltes opp med andre fra bygda. Ên ting er å prate med mine søskenbarn, men her var jeg på en (anonym) måte del av en kultur jeg kjente igjen fra barndommen,) Vi går nå og tar en nærmere titt på gården vår oldefar Arne kjøpte i 1855. Arne var 31 år da han kjøper gårdene Østby og Graven fra sin kusine Rikke Jensdatter. Gården ligger høyt og fritt med nydelig utsikt over Gjesåssjøen i vest.

Hva tenker vår farfar Ole på da han triller opp den bratte bakken til Østby- kanskje at hans eldre bror Johan kunne eid denne gården hadde det ikke vært for uheldige disposisjoner knyttet til skogspekulasjonen i Solør.

Men jeg vet at oldefar ikke er alene om å tape «alt» og til slutt måtte ta til takke med bolig på Sararud, en husmannsplass under Sønsterud.

I sine dagboknotater fra 1920 beskriver Sigurd Svenneby sitt liv som skogspekulant. Han fikk kjøpt farens gård sammen sin bror da faren gikk konkurs 1886. I hans dagboksnotater kan vi følge hans «overklasseliv» med utenlandsreiser finansiert av en god skoghandel. Omgangsvennene var «pfifen» fra bygder omkring eller Oslo. De (Sigurd og kone) omgikk sjelden vanlige folk fra bygda. Unntaket var lokale jegere. De hadde ikke barn. 

Slik som med mange andre skogeiere og skogspekulanter - tidligere og senere, gikk det dårlig da krisen inntrådte. For Sigurd Svenneby var dette i 1921. Boka med vedlegg gir «et godt inntrykk av optimistiske skogeieres økonomiske problemer i en nedgangstid.(Svenneby)

Følgende tekst står som eksempel for mange historier i Solør og distriktene rundt:

Tilsvarende historie lurer noen på om gjelder Theodor Holtet - gårdbruker og skogeier samt eiendomsinvestor i Kristiania. (Sigurd Svenneby solgte sin skog i Tyskeberget i 1906  til Theodor Holtet for 115 000 kroner.) Dette må i så fall ha vært på siste del av -30-tallet. Holtet gård er fortsatt i familien Holtet sitt eie. 

 Mor fortalte at hun syklet t de 12-13 km til  Fylkesskolen på Kjellmyra i 1933.34. Hun ble 16 år høsten 1932. 

Ole triller inn på tunet på Østby gård. Han tar en prat med skyldfolket. Han har helt glemt hvorfor han tok denne sykkelturen idag. Historien starter som Avsnitt III drømmen på siden: 

Men så kommer Ole på drømmen og hvor han er på vei. Han setter seg på sykkelen, triller ned bakken på andre siden av gårdsplassen før han starter på bakkene opp mot grenda i Ranum. Han er roligere - det var ikke snakk om bjørn med unger i Ranumsberget på Sønsterud. Men helt sikker er han ikke  så han legger ekstra trøkk i tråkkene opp mot grenda i Ranum.

Avsnitt V Grenda i Ranum

Ole stopper opp og ser inn på det velstelte gårdstunet slik jeg gjør det i juni i år. Da  er det stille og fredelig, det er kun robotklipperne som beveger seg på gressplenene.

Ole står og ser på livet nede på gårdsplassen. Her er voksne og barn i sving med sine daglige gjøremål. Alle må gjøre sin skjerv. Her er - foruten foreldrene, Tomas(19 år), Emma (18 år); Oskar (14 år); Gustav(12 år) og Kari (10 år). Alle har sine daglige gjøremål; men Torleif på 6 ser han ikke. Ole skal til å sykle den korte veien bort til bruket der far bor, da han hører at det kommer folk og en hest ut av skauen bak han; den samme veien jeg kom ut fra i juni i år for første gang. Det er Botolf som kommer med hesten. Han har hentet noe trevirke som trengs på gården. Sammen med ham kommer min far, Torleif og Johan - fars andre onkel som fylte 16 år i januar. En person far snakket om i gode ordlag da jeg var barn. Arne løper bort til sin far og gir han en klem – en god klem. De blir stående og prate og far til Torleif kommer også opp for en prat.

Mens de står der, så hører de en kraftig, fremmed lyd.

Det er Sigurd Svenneby som kommer kjørende opp de samme bakkene som farfar har syklet opp. Sigurd nyter været, utsikten og ikke minst det å kjenne bilen trekke godt oppover disse bakkene. Antagelig er det en Adel-model K7/15 PS, fire-sylindret motor på 15 «hestekrefter» og med en toppfart på 60 km/t.

Sigurd Svenneby stopper. Han kjenner folket på denne gården. Solide, hyggelige folk som har hatt denne gården i generasjoner. Guttene – særlig Johan, Torleif og Arne beundrer bilen. En slik doning har de aldri sett før! Sigurd er ikke snauere enn at han lar Torleif og Arne få sitte i fanget hans og kjenne på rattet.

Botolf kjører lasset på plass og slipper hesten ut i havnehagen, den hører til gården. Så går Botolf, Johan og far bort til bruket som ligger rett nede i veien på den andre siden. Der er mormor til far og hans tante Astrid(20 år). Hun har hatt sin siste arbeidsdag på skolen; det er skoleferie.

Jeg står utenfor i vindfanget og titter inn; døra står oppe i det fine været. Mormor setter over kaffen og byr fram kaken hun har bakt i anledning at datteren har sommerferie. Sammen sitter de rundt kjøkkenbordet. De drikker kaffe fra asjetten med en sukkerbit til. Far får melk og «stomp» (lompe) med smør og sukker på) - slik jeg fikk av min farmor på 50-tallet da jeg var på besøk hos min bestemor på Sararud.

Jeg ser far krype opp i sin fars fang og kroer seg; slik jeg selv og hans barnebarn gjorde mange år senere. ja de kroer seg begge to.

Johan jobber som tømmerhogger. Botolf er enten med hest i skauen eller står i smia for å reparere hestedrag eller annet  redskap som blir brukt i skauen; Astrid er lærer. Johan spiller fele og blir etter hvert medlem av forstanderskapet for den lokale banken i Våler. Nevøen til Torleif- la oss kalle han Arnfinn, besøker ofte min grandonkel etter skoletid på 60-tallet. Han forteller om Johan som sitter på kjøkkenstolen med korslagte ben med «Monsine» - katten liggende på låret med bena rundt kneet hans- klar til å hoppe ned. Arnfinn og Johan hadde mange gode stunder sammen. 

Jeg tenker at far har en god tid i Ranum. Hos sin mormor og hennes barn med alle barna og hyggelige folk på nabogården. Et rikt og godt liv - ikke på gods og gull, men et liv og en hverdag med mye kjærlighet og godhet.

Appendix

Når jeg står her og ser for meg de disse scenene, er det en film som jeg får assosiasjoner til. Det er Cinema Paradiso med den nydelige musikken til Ennioe Morricone

https://open.spotify.com/album/0hvxA5cmM7GmXxYSd3kkK5?si=MlfWxGzFSV6sOv_w5t1Q6A

Jeg tar nå en pause, og satser på å være tilbake primo november.

På gjensyn! 

Kilder:

Historien bygger på tekst  og bilder funnet i 

a.  Div aviser funnet ved søk i Nasjonalbibliotekets arkiver

b. Åsnesboka bind 1(finnes digitalt på Nasjonalbiblioteket

c. Det røde fylke. forfatter Evald O. Solbakken. Nasjonalabiblioteket

d, Embretsen-slekta  fra Sønsterud i Åsnes. Forfatter Per S. Nedstrande.  Pdf dokument

e. SNL - store norske leksikon - tema hestekjøretø

f. Den stolte sliter. Paul  Tage Halberg.

XX Bjelken i Bygdenorge. Paul Tage Halberg. 

i) En skogspekulant fra Solør. Tiden før krisen i 1921. Sigurd Svenneby. Manuskrift bearbeidet av Yngvar Astrup.

ii)Fotoalbum og dokumenter etter min grandonkel Tomas Henriksson Lehmoinen.

iii) Hvem var forfedrene til: Ole og Anders Olsen Possås. Kommentarer og rettelser til C.A. Gottlunds påstand om at dette var folk av den finske slekten "Laaiminen". Skrevet av Morten Nasch Sandvold 2009.

Folketellinger 1900,1910 og 1920.