Spenninger

Søndag satt jeg nede i min «man-cave» da jordskjelvet traff sentrale Østlandet. Underetasjen er et rom uten vinduer, omsluttet av betong i gulv, vegger og tak. Likevel var det som om betongen ikke beskyttet, men forsterket alt: først et dypt drønn, så en rumling som nærmest presset seg inn i kroppen. Et øyeblikk føltes det som om jeg befant meg inne i selve skjelvet. Over meg kunne jeg høre huset riste.

Det er også et rom for barn og barnebarn – leker, treningsutstyr, bøker fulle av kunnskap og poesi. Alt det hverdagslige og trygge. Og likevel: drønnet og rumlingen satt i kroppen etterpå.

Lyden satte i gang en rekke assosiasjoner – og en uro som ikke slapp taket; jordens bærekraft. Hvor mye skal kloden tåle? Hvor mye skal mine barn og barnebarn måtte tåle – ikke bare i naturen, men i livene sine? Mens jeg forsøker å formulere en tekst om dette, venter et helt annet arbeid på meg: Jeg skulle ferdigstille og presentere bilder og tekst i prosjektet «Macro in March». Kontrasten er brutal og med det vanskelig. Fra den «lyriske våren» – små motiver, detaljer og lys - kanskje et dikt, til erkjennelsen av at vi, hver eneste dag, presser klodens bæreevne litt lenger. Ute står hagen og venter i den tidlige våren. I meg ligger drønnet og rumlingen fortsatt.

Jeg forsøker å få dette på plass i løpet av uka – ikke fordi det haster å bli ferdig, men fordi det er nødvendig å sette ord på det.