Bærekraft i menneskets tidsalder
Ytring 07.05. 26
Vi vet mer enn nok – likevel lever vi som om vi har god tid. Ikke fordi vi er uansvarlige, men fordi vi er mennesker: vi er skrudd sammen for det nære, det konkrete og det som belønner raskt. «Bærekraft» ber oss om det motsatte: å handle nå for å unngå problemer som kjennes fjerne. Denne ytringen handler derfor mindre om moral og mer om mekanismene i oss – og om hvordan vi kan leve godt uten å løpe fortere.
Søndag for snart 14 dager siden satt jeg nede i min egen «man-cave» da jordskjelvet traff sentrale Østlandet. Rommet er uten vinduer, støpt inn i betong. Likevel var det som om betongen ikke dempet, men forsterket opplevelsen: først et dypt drønn, så en rumling som presset seg inn i kroppen.
I noen sekunder kjentes det som en påminnelse: Det finnes krefter vi ikke forhandler med!
Rommet er også et sted for barn og barnebarn: leker, treningsutstyr, bøker – et "bilde" som sier at «her er det trygt». Etterpå ble jeg sittende med en enkel tanke: Vi lever ofte som om framtiden ordner seg av seg selv. Men trygghet kan forsvinne. Trygghet er ikke bare fysisk; den er en psykologisk kontrakt med det som kommer - vi oppfører oss som om denne kontrakten aldri kan brytes.
Lyden satte i gang en uro jeg kjenner igjen fra natur- og klimadebatten. Mange av oss så problemet på 70-tallet – og vi forsøkte å bidra med løsninger. Men vi gjorde ikke nok – motkreftene var for sterke. Vi gjorde det mennesker er mesterlige i: vi fant forklaringer som gjorde det mulig å fortsette som før. «Det er så lite jeg kan gjøre.» «Det haster ikke helt ennå.»
Å stå på sidelinjen er sjelden et bevisst valg. Det bare skjer. Når noe er stort og komplisert, gjør mange av oss det samme: Vi utsetter, fyller hodet med andre ting; håper at «noen» tar tak; eller fornekter. Spørsmålet er hvor lenge vi kan holde på slik – og hva prisen blir: for naturgrunnlaget vi er helt avhengig av, for økonomien i samfunnet, for våre egne liv og for livene til dem som kommer etter oss.
Likegyldighet
Likegyldighet kan se ut som om vi ikke bryr oss. Ofte er det bare at vi blir slitne. Når alt omtales som krise, slår vi av. Når budskapet kommer som skam og pekefinger, blir vi trassige. Og når debatten blir «de flinke» mot «de andre», trekker mange seg unna. Det er enklere å holde seg til det nære i hverdagen enn å bære på et ansvar som føles for stort til å få tak i.
Bærekraft og frihet
Bærekraft blir ofte gjort om til faktiske tall og prognoser. Men kjernen er enkel: Vi kan ikke bruke mer enn naturen tåler, vi kan ikke skyve alle kostnader foran oss. Når noe fungerer fint her og nå, men skaper store problemer for miljøet, fellesskapet og framtiden, er det ikke en «løsning». Det er bare en måte å sende regningen videre på. Velger vi å handle nå - får vi friheten til å gjøre gode valg for oss selv og våre etterkommere.
Bærekraft er ikke bare tema på konferanser og i bedriftenes kvartalrapportering. Den angår deg og meg- din familie- hva vi gjør i hverdagen.
Frihet er å vise ansvar også for deg selv.
Tre spørsmål
Når vi snakker om bærekraft, låter det ofte som et seminarord. Men i praksis kan vi stille et ganske hverdagslig spørsmål: Hva skjer hvis vi fortsetter som i dag - år etter år? Da kommer de tre dimensjonene raskt til syne. Presser vi naturen for hardt? Gjør vi økonomien mer sårbar? Oppleves nødvendige omstillinger som gode og rettferdige nok til at folk faktisk blir med?
Klima og natur: Dette er bunnplanken. Vi må holde oss innenfor naturens tålegrenser – mindre utslipp, mindre naturinngrep og mindre avfall – ellers svekker vi selve livsgrunnlaget alt annet hviler på.
Økonomi: Det som ser «lønnsomt» ut i dag, kan være dyrt i morgen. Bærekraftige valg tåler omstillinger og prisendringer, knapphet og kriser – de bygger robusthet, i stedet for kortsiktig profitt for å skyve kostnadene videre.
Sosiale forhold: Omstillinger som oppleves som urettferdig, blir ikke gjennomført – uansett hvor riktig den er på papiret. Folk må kunne leve med endringene i hverdagen, ellers forsvinner tillit og vilje.
Alt henger sammen. Naturtap blir økonomisk risiko. Økonomisk press blir frustrasjon og avmakt. Og når avmakten får feste, blir det fristende å gripe etter enkle svar – eller å late som om problemet ikke angår oss.
Vi trenger løsninger som reduserer belastningen på naturen, og som lar oss leve gode liv. Det kan høres ut som mindre frihet. Men ofte er det motsatt: Presser vi naturen for langt, er det naturen som til slutt begrenser oss – gjennom dyrere mat, mer ekstremvær og mer usikkerhet i hverdagen.
Status, vaner – og hvorfor «mer» sjelden gjør oss mer fornøyde
Hvis alle på jorden levde som en gjennomsnittlig innbygger i Norge, ville vi trengt flere jordkloder for å dekke ressursforbruket. Ulike beregninger (blant annet «Earth Overshoot Day») antyder at vi bruker opp vår «andel» tidlig på året. Like relevant er spørsmålet - hva gjør det med oss? Blir vi faktisk lykkeligere av å konsumere mer – eller blir vi bare mer travle, mer sammenlignende og lettere å lokke?
Vi trenger ikke en perfekt plan for alt. Vi trenger en retning som gjør det litt enklere å velge annerledes – og litt vanskeligere å gå på autopilot. Tenk om vi i Norge reduserte forbruket med fem prosent i året i noen år: litt færre impulskjøp, litt lengre levetid på tingene, litt mer reparasjon og deling, litt mindre reising. Det høres smått ut. Men små endringer gjør noe avgjørende; de flytter det som føles normalt.
Når det urealistiske blir realisme
Bærekraft blir abstrakt når ansvaret føles spredt. Men endring skjer ofte når to ting møtes: rammer som dytter oss i riktig retning, og vaner som gjør det mulig å leve med endringene. Uten politiske beslutninger får vi ikke fart. Uten at folk opplever tiltakene som rimelige og praktiske, får vi heller ikke det sosiale mandatet som trengs for å holde kursen.
Parisavtalen og klimaloven kan høres ut som fjernt politisk språk. Men de lander i hverdagen: i hva som lønner seg, hva som blir dyrere, og hva som blir enklere å velge. Vi gjør mer av det som belønnes – og mindre av det som blir tungvint.
«Norge er et lite land» er en vanlig måte å tenke på for å slippe unna ansvaret. Men argumentet holder dårlig. Vi har høyt forbruk og store utslipp per innbygger. Vi er rike, tett koblet til Europa – og vi påvirker gjennom investeringer, teknologi og politiske valg. Til syvende og sist påvirker vi også oss selv: Vi kan velge å være et land som prøver, eller et land som alltid har en forklaring på hvorfor vi ikke gjør det.
Klimaforskeren Bjørn Samset har pekt på noe mange av oss kjenner: Vi mobiliserer når krisen er konkret og nær – det så vi under pandemien. Da falt CO2-utslippene markant.
Et annet eksempel på hva vi har klart å få til er den nå 70 år gamle kampen mot røyking.
Klimaendringene kommer gradvis, og da er det lett å skyve problemene unna. Derfor trenger vi løsninger som gjør det enklere å velge riktig i hverdagen – ikke bare appeller som krever uendelig viljestyrke.
Når permafrosten tiner i nordområdene, og varmere, tørrere somre øker risikoen for skogbranner og ødeleggende tørke for landbruket i Europa og ellers i verden, blir «framtiden» et nåtidstegn. Det vi lenge har behandlet som statistikk, begynner å ligne erfaring. Og erfaring – det er ofte det som til slutt flytter mennesker.
Tre små skifter som får oss ut av autopiloten
1. Gjør «nok» til et ideal.
Kjøp sjeldnere, bruk lengre, reparer og lån. Ikke som selvstraff, men som en øvelse i å eie ting – uten at ting eier deg. Reis litt mindre.
2. Reduser det som stjeler tid og energi fra deg.
Vis mer omsorg for deg selv og dine nærmeste. Vær mer raus og åpen. Når du kjenner på «Fear of missing out» slapp av.
3. Støtt strukturer som gjør det lett å velge godt.
Bidra til at styrer og utvalg i idrettslag, frivillige og ideelle organisasjoner, bedriftsstyrer og oljefondet har med seg forståelse om bærekraft. Stem på politiske kandidater på din fløy som er rause, åpne, tar ansvar og tenker helhet; viser respekt for både naturen og oss mennesker, har gode tanker om nøktern forbruk slik at energisparing, mer gjenbruk og reparasjon, og en rettferdig fordeling blir normalen – ikke et nisjeprosjekt for de spesielt interesserte. Ideelt sett burde vi kanskje hatt et overordnet bærekraft-departement direkte underlagt stortinget hvor det kan stilles kabinettspørsmål.
Hva er egentlig et godt liv?
Jeg tror vi kan bli lykkeligere av å senke tempoet i forbruket, jage litt mindre etter nye ting og statussymboler, og bruke mer av tiden vår på det som faktisk gir «tyngde»: deg selv, mennesker og natur rundt oss; opplevelser som ikke må leveres i en handlekurv - en god bok(gjerne lånt på biblioteket eller kjøpt brukt). En konsert. En film på kino.
Referanse litteratur
Om bærekraft kan du lese i Store norske leksikon
Her er FN's tekst:
https://fn.no/tema/baerekraftig-utvikling-fattigdom-og-befolkning/baerekraftig-utvikling
Lærestoff om bærekraft
https://fn.no/om-fn/fns-baerekraftsmaal#Undervisningsoppleggomb%C3%A6rekraftigutvikling-1
Mer om «menneskets tidsalder» (Antropocen):
En bok jeg først denne uka har anskaffet. Men jeg har nok fulgt med i timen likevel gjennom artikler og kronikker. Etter å ha lest om lag 40 sider konstaterer jeg at jeg ikke er "helt på jorde"; i hvert fall ikke på "feil jorde".
Koronakrisen og handlekraft:
Kampen mot røyking
Eksempel klimaendringer:
om «Earth Overshoot Day» se for eksempel:
https://grandparentsforclimate.eu/mission-statement/
Hvordan finne roen og hvorfor
Mange er negativt preget av det travle samfunnet vi er en del av. En mer bærekraftig holdning til vårt eget liv er på sin plass. Under følger et par gamle artikler om dette. Utgangspunktet er å finne ro, være mer til stede og være fornøyd med den en er. Du må ikke nødvendigvis gå på kurs og lese bøker om dette.
https://www.forskning.no/psykologi/derfor-virker-mindfulness/656308
Etterord:
Ta med deg idègrunnlaget som her er presentert når du tar en «mikropause» på jobben med noen gode pusteøvelser - går tur, når du steller blomster eller jobber i hagen. nyter en ettermiddagsstund på et sted du synes er godt å være eller stoppe opp et godt sted på din treningstur og ta en «pust i bakken».
Kjenn etter at hele kroppen er til stede, ta fokuset bort fra all krig og kaos i verden; fokuser på det du faktisk kan gjøre noe med og kjenn på en gryende stolthet for de valg du gjør.
