Det er så lite det er så stort
(Gjøken galer i vest)
26. - 28. juni
"Hoi" hører vi - vi forsøker å
få inn det tunge kjøkkenbordet fra Marits barndomshjem giennom inngangsdøren.
Vi var akkurat ankommet Solhovdstølen med en lånt varebil. Det var vår venn og
«nabo fra andre siden av fjellet», som kom vandrende. Han ville bare stikke innom
for å si hei. Med hans styrke gikk dette lett.
Vi tar en kveldstur på stia mot
Gaurhovdstølen. I myrdraget langs stia kommer heiloen oss ganske nære.
Den vil lokke oss vekk fra sin reirplass.
På vår tur dagen etter treffer vi uforvarende på et tranepar.
Det er så lite det er så stort.
Vi sitter på Gåsterudhovda lørdag ettermiddag. Vi får melding fra våre gutter som har klatret Skurvefjell som vi kan skimte i det fjerne i ettermiddagsdisen.
Søndagen tar jeg en tidlig morgentur - haren sitter og venter ved grinda.
Heiloen hører jeg lengere borte på en annen myr, likeså hauken med sine lyse rop.
Jeg jager opp en storfugl fra sitt leie. Rett bak kollen ligger vår lille hytte.
Det er så lite det så stort.
Marit er allerede på plass på morgensol-terrassen med frokost, jeg er inne og ordner min da hun roper. Hun hadde fått et glimt av en rev som løper raskt opp mot løa som ligger rett ved. Straks etter kommer to små rådyrkalver løpende forbi den andre veien; jeg fikk se de løpe langs gjerdet nede ved den gamle løa.
Mora har antagelig lokket reven med seg en annen vei bort fra deres nattleie som de hadde de tre.
Lauvdalsbrea. Blåbergi, Svarabergi, Såta og de andre Hemsedalsfjella er en ramme rundt dette landskapet med gamle setervoller, koller og myrer.
Det er så stort det er så lite.
I vest hører vi gjøken gale både morgen og kveld.
Det er så lite det er så stort.
Søndag tok vi en liten morgentur før vi måtte vende hjem -
kløv over noen gjerder
og så igjen utover dette landskapet.
På vei tilbake fant jeg
porten til vårt rike -
Det er så stort det er så lite.
