Det er så lite det er så stort

(Gjøken galer i vest)

"Hoi" hører vi - vi forsøker å få inn det tunge kjøkkenbordet fra Marits barndomshjem giennom inngangsdøren. Vi var akkurat ankommet Solhovdstølen med en lånt varebil. Det var vår venn og «nabo fra andre siden av fjellet», som kom vandrende. Han ville bare stikke innom for å si hei. Med hans styrke gikk dette lett.

Vi tar en kveldstur på stia mot Gaurhovdstølen. I myrdraget langs stia kommer heiloen oss ganske nære.
Den vil lokke oss vekk fra sin reirplass.

På vår tur dagen etter treffer vi uforvarende på to traner.

Vi sitter på toppen bak Gaurhovd lørdag. Der får vi hilsen fra våre gutter som har klatret i Skurvefjell som vi ser i det fjerne.

Søndagen tar jeg en tidlig morgentur - haren sitter og venter ved grinda.

Heiloen hører jeg lengere borte på en annen myr, likeså hauken med sine lyse rop.

Jeg jager opp en storfugl fra sitt leie. Rett bak kollen ligger vår lille hytte.

Det er så lite det så stort.

Marit er allerede på plass på morgensol-terrassen med frokost, jeg er inne og ordner min da hun roper. Hun hadde fått et glimt av reven som løper raskt opp mot den gamle løa. Straks etter kommer to rådyrkalver løpende forbi den andre veien. Mora har antagelig lokket reven med seg en annen vei bort fra deres nattleie - de hadde de tre.

Lauvdalsbrea. Blåbergi, Svarabergi, Såta og de andre Hemsedalsfjella er en ramme rundt dette landskapet med gamle setervoller, koller og myrer.

Det er så stort det er så lite. 

I  vest hører vi gjøken gale både morgen og kveld.

Det er så lite det er så stort.

Søndag tok vi en liten morgentur før vi måtte vende hjem - kløv over noen gjerder
og så igjen utover dette landskapet.

På vei tilbake fant jeg porten til vårt rike -

Det er så stort det er så lite.