En historie om Henrik Lehmoinen
Henrik Lehmoinen bodde på Lauvhaugen i Grue perioden ca 1690 1749 Her bodde han sammen med Kari Räsäinen på hennes fars torp Pekkola. (se kart i blogg «hvor jeg har vært»)
Henrik Lehmoinen knyttes til en lokal fortelling om hvordan skogfinske kjentfolk kan ha påvirket hvor grensen mellom Norge og Sverige ble trukket
Bakgrunn
Grenseområdene mellom Sverige og Norge var det skogfinnene som behersket. Norske bønder brukte nok de nære skogområdene til setring, men særlig dypt i skogene var de ikke. Det kunne kanskje være en jeger eller to. Da grensen mellom de to landene skulle settes presist, ble de skogfinske innvandrerne, som var lommekjente i disse områdene, derfor spurt til råds av kongens kommisjon.
Hvor gikk grensene her i traktene fra gammelt av? Skogfinnene ga sine råd, og disse rådene kan i praksis ha blitt avgjørende for hvor grenselinjen ble trukket.
Grensekommisjonen
I 1739 ble det nedsatt en grensekommisjon mellom Norge og Sverige. Etter mange år med ufred og krig mellom de svenske og dansk-norske kongemaktene var det blitt fredeligere tider, og behovet for en tydelig grense ble større.
De mange krigene mellom Danmark-Norge og Sverige hadde flere ganger ført til at områder ble overført fra den ene kongen til den andre. Likevel hadde kongemaktene i liten grad gjort opp det etterfølgende arbeidet: å sette grensen nøyaktig i terrenget og på kartet.
Grensekommisjonene hadde gamle dokumenter, ulike kart, pretensjonslinjer og lokale kjentfolk til hjelp. Pretensjonslinjene var de linjene de to kongemaktene mente burde utgjøre den riktige grensen, men kartene var ikke alltid samstemte.
Sagnet om Lehmoinen
I traktene rundt Røgden finnes det flere sagn som understreker at finnene ved Røgden på denne tiden ville være norske. Sagnet forteller at de rotet med grenserøyser og fjernet jernkors som svenskene hadde satt opp som grensemerker. Grensemerkene skal ha blitt smeltet om til hestesko fortelles det.- "det var nyttigere", sa finnen i sagnet, enn at de bare skulle stå og ruste bort.
En dag kom kommisjonen til Røgden med en svensk pretensjonslinje som gikk tvers over vannet, omtrent på midten, slik at Lauvhaugen ville havnet i Sverige. Det var ikke i skogfinnenes interesse, er det blitt sagt, og de spilte grensekommisjonen et puss for å trekke grensen bort fra Lauvhaugen. Jeg ser for meg at finnene fra torpene på Lauvhaugen og torpene rundt, samlet seg til råd dagen før kommisjonen kom. I spissen for de lokalkjente finner vi «en olding» med navn Lehmoinen (Henrik var da 69 år gammel). Han puttet jord fra ubestridt norsk land i sine neversko før han troppet opp hos kommisjonens menn – på det de mente var svensk grunn – og sverget dyrt og hellig på at han sto på norsk grunn.
Besvergelsen hjalp: Lauvhaugen ble norsk, og grensen ble trukket lenger øst, slik at nesten hele Røgden fra da av tilhørte Norge. I 1751 var arbeidet med grensen ferdig og munnet ut i en endelig grensetraktat mellom rikene.
(utdrag fra boka kapitlet «Et sted må grensen gå», Landet mot nord; 22 personer èn historie. Mona Ringve.2021)
Hvem var denne Henrik Lehmoinen?
Ut fra fakta gjennom gamle sagn til ren fiksjon gjør jeg mine refleksjoner.
Han karakteriseres som en olding. Han var 69 år da grenseoppdragningen ble gjort. Dette kan skyldes at han så noe uflidd ut. Kona Karin hadde da vært død i 20 år.
Han var modig, smart og kløktig og evnet å slå av en skrøne og samtidig holde en alvorlig mine. Han var en som tok ansvar og samtidig en som tok risiko. Han tenkte kanskje at han ikke hadde så mye å tape hvis finnene ble avslørt. Det kunne vanke lange fengselsstraffer for den som lurte grensekommisjonen.
Med dette som utgangspunkt kommer jeg kanskje tilbake med flere historier om Henrik Lehmoinen.