Fantasi i moll
Her om dagen fant jeg en flik av meg selv – en yngre Bjørn. Jeg satt ved vårt digitale piano og spilte slik jeg ofte gjorde før. I noen minutter kjentes det som jeg var tilbake i ungdomstiden; som om jeg var nær «mitt beste», ikke som prestasjon, men som en bestemt tilstand av nærvær. Jeg trykket på «record» og tenkte at jeg skulle hente ut ti minutter med frispilling – de improviserte «samtalene» med meg selv og pianoet og som fulgte meg gjennom ungdommen og videre inn i voksenlivet.
Ofte var frispillingen inspirert av Jan Johansson og svenske og norske folketoner. Jeg har lenge fortalt meg selv at jeg spiller i moll – som om melankolien var mitt musikalske morsmål. Men i de nye forsøkene merker jeg at sannheten er mer sammensatt: en veksling, slik som i noteheftet «Jazz på svenska» (1977) som ligger foran meg. Jeg gjenkjenner den samme helhetlige stemningen – en mulig opplevelse av å være «i meg selv» – men den lar seg ikke kommandere fram. Den krever ro, og et blikk som ikke gjør meg til objekt. Ingen tilhørere som vurderer, og – enda vanskeligere – ingen «dommer» som sitter og veier hvert anslag.
Når jeg nå leser innledningen til noteheftet «Jazz på svenska» og kommentarene til enkelte av musikkstykkene på nytt, forstår jeg på mange måter hva jeg forsøker på – og hvor jeg lengter etter å komme. Der beskrives overganger mellom dur og moll, mollvekslinger, og de små forskyvningene (kvarttoner) som det finnes rikelig av i svensk folkemusikk (sitater fra noteheftet). Det er som om forklaringene peker på et psykologisk landskap: hvordan en toneart er en måte å være i verden på, en slags klanglig holdning til livet. I kommentaren til «Leksands skänklåt» står det: …Ju fullare spelmännen blev, ju vemodigare och mer moll gick låtarna. Hugo Alfvén har en teori om att detta har något med det svenska folkkynnet att göra (Jan Johansson) - og med det stemningen i dypet av Södra Finnskoga. (min anm.)
Planen er å arbeide videre med harmoniene og disharmoniene – dur og moll; milde og hardklingende klanger – som den dagen var i meg, fullt og helt. Kanskje er oppgaven ikke bare å «gjenskape» noe som var, men å oversette en flyktig indre erfaring til form: å la det uferdige få en kropp. Til slutt håper jeg å kunne samle det hele til et helhetlig musikkstykke.
Det har vist seg å være vanskelig å finne tilbake til «den beste av meg selv» – eller kanskje: den mest åpne versjonen av meg selv. Flere forsøk på å hente ut lydfilen, med ulike tilkoblinger og direkte opptak, fungerte ikke.
Nye «innspillinger»
med direkte opptak til USB-minnepenn var bare delvis i nærheten av det jeg
først skapte. Jeg konverterte det jeg «fikk til» fra ett lydformat til et
annet, for til slutt å legge filen til transkribering – til noter.
Men det jeg spilte lar seg ikke uten videre oversette til nedskrevne,
transkriberte tegn. Som om noe av meningen ligger i det som skjer mellom
tonene, i timingen, i nølingen – i det levende som ikke alltid lar seg fange av
systemer.
Notene over er ikke i nærheten av det jeg spilte; det minner meg også om hvor mye det fortsatt er å lære.
Det opprinnelige «musikkstykket» ligger der og kan komme fram når jeg vil; vanskeligere er det å bearbeide den videre – å gjøre det til en bedre versjon uten at det mister sin egenart. Kanskje er det spennet mellom spontanitet og redigering som er den egentlige prøven.
Å finne fram til de «harmoniske» klangene i seg selv krever en innsats, men de ligger der – som et slags indre arkiv av erfaring. Jeg har ved et par anledninger fått positive tilbakemeldinger når noen tilfeldig har fått høre noe av frispillingen. Kanskje er det et tegn på at det jeg leter etter ikke bare handler om teknikk, men om å våge å la det indre få klinge høyt nok til å bli hørt?
.. jeg må begynne å øve - når jeg skaper så skaper jeg.
Her kan dere høre hvordan Jan Johansson framfører sine låter:
Macro i March blir oppdatert om en dag eller tre med fokus på selje.
