«Vi er en del av det som forsvinner»

Mandag fikk jeg en «spontan» bursdagspresang: «Kan vi møtes utenfor Nationaltearets T-bane stasjon kl. 1520 i morgen?" Det var en overraskelsespresang fra eldstemann. V skulle på kino og se filmen Sangen fra skogene.

På slutten av filmen sier Vincent Munier til sitt barnebarn Michel – "vi er en del av det som forsvinner".

En usedvanlig vakker film, preget av ro og undring. Den minner oss om all den glede naturen gir og hvor viktig det er at vi tar vare på den.

Det var ikke de skarpe nærbildene av ville dyr som fenget mest. Det var de små ofte uklare - vare glimtene av dyr; lydene og lyder ofte satt sammen i en dialog mellom menneske og dyr. De nærmest abstrakte scenene – det udefinerbare og sømløse mellom natur og menneske – vi er ett.

Vi er ett – av samme opprinnelse og felles kretsløp. Luften vi puster inn - renset av skogene. Vannet vi kan drikke fra en ren bekk. Fisken i fjorden der fjorden fortsatt er ren. Maten som må dyrkes med «nennsom hånd». Ødelegger vi luften, vannet, havet og den dyrkbare jorda, så ødelegger vi oss selv.

Vi mister ikke bare en råvare – vi mister vår kultur og identitet – vi mister oss selv.

Naturen er ikke et lager vi kan ta ut varer fra.