Har vi gått de samme stier Henrik Lehmoinen?

En reiseskildring fra Finnskogen

Dag 1

Etter en rask tur innom vårt flotte Finnskogmuseum og handling av mat på Joker'n i Svullrya, kjører jeg innover mot Sverige. Jeg passerer Riksgrensen ved Røgden; grensen som Henrik var med å sette i 1739. Snart er jeg på Mattila.

Jeg finner hytta jeg skal bo i i 2 netter. Jeg tar et par brødskiver og setter så kursen for Johula. Det er ikke denne flotte finnegården som står i fokus denne gangen, jeg ville se om det ligger noe i min gamle hypotese om at Henrik kom fra nord over Johulaberget.

Jeg tar til side staurene som utgjør grinda, og legger de plass etter meg. Går litt innover i denne urskogen og kaster et siste blikk tilbake på gressbakkene rundt Juhola.

Jeg står i et helt annerledes og urørt terreng. Jeg ser ingen stier, men terrenget er lettgått med glisen skog, tyttebær, blåbær og annen lyng, samt mose.  Det er bare meg. Jeg ser mange spor etter dyrene som ferdes her. Det første som møter meg er denne(?)

Når jeg går i et slikt terreng, er sansene påskrudd; syn, hørsel og lukt. Slik skog lukter litt syrlig, men av og til synes jeg får eimen av dyr slik jeg gjorde da jeg for lenge siden gikk inn i regnskogen ved foten av Mont Kenya og kjente lukten av bøffel; eller når jeg går inn i sti-løse, tett bevokste skogteiger i Nordmarka.

Jeg ser et "drag" gjennom bregnekrattet, "liggegroper" der det er gress samt avføring av ulikt slag. Hjortelusa er også på. 

Jeg ser et slags «far» innover i skogen; senere leser jeg at dette faret er en gammel vintervei. og at her har det  også gått en sti til Sebänmäg.   

 At det har vært kontakt mellom Johula og Skallbäcken i tidligere tider, kan vi lese i boka om Mattila. 

Niitahon Jussi -  finnskogens siste vandringsmann som bodde rett ved Johula forteller:

"Och de hämtade Skallbäcks-Erik för att bota åkrarna, och han gick med till åkern, och pappa var med og Erik ringade in åkern. Och då han kom tredje gången, såg de hur en kvinna steg upp ur åkern och sprang åt väster mot Mattila, granskogen. Och de tog upp åkern och sådde, och det växte sedan.

När de botade den andre åkern ringade de in den tre gånger, och då steg från den orrar,(orrfugl) så att himlen var svart av dem."

Jeg klyver opp mot toppen av Johua-berget (Johannesberget på norsk). Flere dyrespor men ingen sti. 

Det er ingen utsikt som jeg hadde håpet på. 

Jeg tar meg ned igjen til Juhola og titter innom det som må ha vært en gammel badstu.

Etter en liten hvil på gressbakken med utsikt over Juhola, går jeg nedover vollene for å finnen utgangen til Mattilaleden som går østover langs foten av Juhola-berget.

En krevende sti, med mye steinur. Dette er terreng for jerven tenker jeg. 

Jeg kommer da også over et dyrespor, som enten må være fra en jervunge eller mår. Etter en stund kommer jeg til en åpen glenne, og ser utover Gräsviggen. Jeg stopper opp og venter på det rette lyset. 

Når jeg står slik og venter, lar jeg hosten komme lett og jeg plystrer litt for å fortelle at "her er jeg". 

Dag 2

Jeg går vestover mot Joppola. Jeg ser deg for meg. Du er ung og springer lett både opp og ned bakkene i dette kuperte landskapet. Jeg kommer fra Mattila du fra Multtjärn som ligger rett nedenfor. Full av nysgjerrighet og pågangsmot; undrende på hva framtida ville bringe. Jeg er tregere og mer forsiktig i gangen - her inne er jeg også helt alene. Jeg er også nysgjerrig, men der Henrik er full av pågangsmot og ungdommelig uvitenhet, er jeg mer funderende. 

Vi ser det samme landskapet, de samme myrene og bekkene, og også de samme spor.

Om myrene kan vi lese fra Mattilas informasjon: 

Bløt, glesbevuxen, doftrik och bärrik marktyp. En gammal biotyp, på ett sätt våre äldsta kontinuitetsskogar. Rent av en urskog. Oftast har här ingen avverkning skett på upp till 2000 år. Träden är små men mycket gamla.Myren ger ett savanneliknande intryck om än biotare. Här hittar vi hjortron, kråkbär och Tranbär. Myrem har sin egen flora og fågelfauna.

Her sprider tranans vårtumpedande härliga vibrationer i kroppen; här kan vi lyssna til snäppornas drillar. Om våren njuter vi av orrspelets bubblande. Här är sikten lång.; här spanar vi spännande efter vilt i skogbrynen. Här möts skogens ytterligheter. Här dansar älvorna under dimmiga mornar.

På en høyde i åpent terreng skvetter jeg til; det er nøtteskrika som varsler om at her kommer det fremmede. Den holder et forferdelig leven.

Jeg går videre og tenker på hva Henrik går og tenker på i sin vandring.

 Snart er jeg framme på Joppola; en storstilt finnetorp en gang i tida. Herfra venner jeg sørover ned mot Heiken, Henrik antagelig videre nord-vestover  mot  Abborrtjärnsberg, hvis han da ikke stanser her et år eller to. 

I sørhellinga ned fra Joppola skremmer jeg en flokk orrfugl. De sitter oppe i trærne, "Samles de allerede nå" undres jeg eller "har ikke årets kull sluppet «helt taket» på sin mor"? Rett etter letter en tyngre fugl; det må ha vært en tiur.

Litt lenger  nede hører jeg det knaker inne i tettskauen, jeg skremte nok opp en elg.

Dag 3

Vi klarte det Henrik!

Vi står på Skallbäcken heller Skallpeki som du ville ha kalt det. Din farfar ble utplassert her som grensevakt i 1644 under Hannibalfeiden med Danmark-Norge. Du ble født her i 1670. I dag ser vi de gamle hustuftene i form av steinrøyser omringet av trestammer. 

Jeg ser deg for meg som barn.

Antagelig var det to finnetorp her da og du løper mellom husene til dine foreldre og besteforeidre. Foruten Røkstugar var nok da badstugor og Rier hvor de kunne tørke rugen. Snart måtte du også bidra i arbeidet på finnetorpene. Da du var mellom 15- 20 år ble utfartstrangen for stor. Du hadde vært med til Anttila og sett skogene som ligger vestover. Det var nok din farfar Olof Lehmoinen som fortalte om hvilke stier du skulle følge vestover til Lauvhaugen.

Fra din farfar har du hørt om Hannibal- feiden og Norge. Din farfar var jegersoldat. Han hadde vært på flere streiftog mot Norge; kanskje var han inn mot Lauvhaugen. Spennende fortellinger syntes Henrik - din farfar var god til å fortelle.

En dag pakket han sammen de få tingene han hadde, gikk først opp til Anttila vest for Anttila-berget og deretter videre gjennom skogene til Multtjern og Mattila, hvor denne reisen startet.

Etterord

1. Henrik brukte nok flere år på denne turen som er mellom 20- og 30 km. Han jobbet på torpene som trengte mye arbeidskraft.
2. Stedsnavnene finnes på kart den dag i dag. For Jopolla og Abortjärnberg er det usikkerhet om var etablert da Henrik var i dette området. Det kan være - for det er vel ikke alltid sikkerhet at årstallene for skattlegging stemmer med etableringstidspunktet her inne i de dype skogene.
3. Hvorfor det var så mye elg (og med det andre ville dyr ?)ved Johulaberget? I Sverige pågikk det elgjakt da jeg var på denne reisen. Elgjakta er delt i to og første del  var den uka.  I  det bratte, ulente terrenget gjemte elgen seg.
4. Lørdag kjørte jeg til Nyskoga i håpet om å finne utsiktspunkt mot  vest og sørvest. Det eneste jeg fant der var gravsteinen til Nietho. På veien mot Nyskoga kjørte jeg forbi et skilt det sto Anttila, Jeg bestemte meg å sjekke dette stedet på veien tilbake. Her fant jeg utsikten - og ikke bare det. På Antille traff jeg Fia og etterhvert Peter som kunne fortelle meg om Skallbäcken og slekten Lehmoinen.
5. Søndagen var jeg en tur innom mine søskenbarn på Kjellmyra. Min fetter forteller at det er sett bjørn i berget bak der de bor. Jeg sier at bjørnen er nok reddere enn oss, hvorpå min kusine lakonisk svarer at hun har lest at dyr er som mennesker – det er alle slags.
6. At  vi er i "grenseland" finner vi også spor etter langs veien mellom Nyskoga og Bjurberget. Her ble det anlagt skanser bestykket med luftvern under den 2.verdenskrigen) 
7. En stor takk til Kurt på Mattila og Peter og Fia på Anttila for kunnskapen de delte!