Speideren og kantelen

Den første snøen har lagt seg på Finnskogen og gått igjen. Det er kortere dager og mindre travelt med plukking av bær og urter samt sikring av den første avlingen av rug. De har fått bygd seg en røkstue hvor det er plass til begge familier på det stedet de skal være lenge (jeg kommer tilbake til dette). De har også fått bygd en kombinert bastu og rie hvor både rug, og kjøtt kan tørkes. Her kan en også trekke seg tilbake når det er behov. De to geitene har fått sin jordgamme, et lunt og tett tilholdssted.

Speideren har i løpet av høsten fått lagd seg en kantele - en lankkukantele; et liggende strengeinstrument hvor strengene er av hestehår - uten lydkasse. Han har hele tiden hatt dette som plan når han fant plassen de skulle slå seg til ro for godt.

Det er ikke hvilke som helst hestehår. Det er hår fra hesten til besteforeldrene hjemme i Savolax,  En dyrbar skatt han har hatt pakket inn i en lerretsduk.

Ofte setter han seg utenfor røkstugan om kvelden, tenner et lite bål. Når han spiller er lyden ofte meditativ og melankolsk  og lyder innover i de næremeste åsene.  Av og til nynner han  på og synger gamle runesanger. Det er musikk med magiske formler og besvergelser - brukt til  å holde rovdyra borte,  ønske om en god vinter, skape grobunn for gode avlinger og helbrede sykdommer.

Musikken er også preget av tapet av besteforedlerne i det grusomme overfallet fra en av bandene som herjet i Savolax på 1500-tallet. Både stall og våningshus ble brent mens hest og folk var innomhus.

Selv sto han i skogkanten å så det grusomme synet. Han og hans yngre bror skulle besøke sine besteforeldre som bodde i nærheten. Mens yngstemann løper hjem for å varsle sine foreldre, blir Speideren stående å se på det grusomme synet og høre de fortvilede, grusomme ropene og vrinskene fra de han var så glade i - i håp om at de skulle klare å komme seg ut.

Han ser på røkstugaen hvor de to familiene er samlet - han er så takknemlig!


Dette er også en del av skogfinnens historie